Jeg var på vei til Nordkapp da Pokémon GO ble lansert. Det ble lansert i puljer rundt om i verden, men til slutt kom det til Norge. Jeg begynte å se bilder på Facebook av små søte monstere som satt på pulten til arbeidskollegaene mine, og når jeg kom hjem måtte jeg også installere det for å se hva det dreide seg om. Jeg har aldri vært noe interessert i Pokémon. Jeg har alltid sett på det som en kynisk måte å tjene penger på frenetiske små barn. Tegneseriene som gikk på TV syntes jeg var dårlig laget, hast-laget bare for å tjene mest mulig penger med minst mulig innsats. Men når Pokémon GO kom, ble jeg nysgjerrig på fenomenet.
Pokémon GO er i bunn og grunn en gps-tracker som logger når man går rundt. Dette har jeg brukt i mange år, altså, jeg har blitt motivert til å komme meg ut for å løpe ved å bruke Runkeeper, en tracking-app som logger all aktivitet. Så når jeg så et spill som hadde muligheter til å få folk ut av sofaen, store som små, så tenkte jeg at dette var noe stort.
For meg selv har spillet gjort til at jeg går bittelitt lengre når jeg går fra bilen min og til jobb. Jeg må innom et par ekstra steder for å få flere Pokémon baller og så må man jo gå et godt stykke for å klekke egg. Dette kombinerer jeg med å ta med samboeren min på gåturer på turstier. Hun er ikke interessert i Pokémon GO, men ser på fenomenet med nysgjerrige medievitenskapelige øyne.
Jeg er jo det man kan kalle en "gamer". Jeg har jo spilt spill siden jeg var 10 når jeg fikk min første maskin, en Commodore 64. Etter det har det blitt Amiga 500, PC'er av alle typer, Playstation, Nintendo, Xbox osv. Jeg mener selv at jeg har en sunn tilnærming til spilling, akkurat som jeg har til alkohol, trening og friluftsliv. Dette er noe som vil gi videre til min sønn. Jeg mener at alt med måte. For mye av en ting kan være ille, men i moderate mengder så er det bare gull og gir livet variasjon og spenning.
Jeg gir Pokémon GO to tomler opp! Aldri har jeg sett så mange som er ute og går som nå. Håper dette vil vare lenge.
