2020 har vært et år uten nye muligheter. Det har vært et år fullt av stress og mas. Året startet fint med å oppnå komplett remisjon fra kreft, og bli fridd til på bursdagen min, men etter det var det bare nedover. Corona gikk fra å være noe trivelig man kunne nyte i helgen til noe man slet med dag ut og dag inn. Planer man hadde med venner og kjente ble byttet ut med hjemmekontor og depresjon. Ingen organiserte fritidsaktiviteter var mulig, og man fikk ikke lov til å dra på turer utenfor sin egen kommune. Ord som hytteskam og karantene ble brukt flittig i den første tiden. Min plan om å være superaktiv og komme meg ut på turer med bekjente måtte legges på roterommet sammen med turutstyret. Jeg var på noen turer alene og tok med kameraet for å filme, men gnisten var vanskelig å tenne. Det jeg sitter igjen med på filmfronten er mange korte snutter som ikke har noe mål eller mening. Kanskje jeg skal klippe det sammen som en kavalkade til ære for 2020?
Nå som den første vaksinen har begynt å rulles ut og at det gryer en ny vår i USA så har håpet begynt å snike seg på meg. Håper 2021 gir oss en mer normal tid som gir oss mulighet til å dele ut klemmer til de som trenger det.
Komplett remisjon betyr at sykdommen ikke lenger kan påvises med konvensjonelt brukte metoder, men er ikke ensbetydende med helbredelse av sykdommen.
