Start - Vikersund
Posisjon: 59°55'41.0"N 10°02'21.2"E
Vi pakket oss sammen i Ignis-en. Det var Sønn, Kone og Skogfar og tre store sekker. Alt og alle spente på seg sikkerhetsbelter og satt kursen mot Tyristrand hvor Kjetil holder til. Når vi kom frem dit kjørte han oss videre til skogen over Vikersundbakken. Det var ca i det området ei speidergruppe fra Drammen hadde blitt satt av for 35 år siden hvor lille Thor hadde vært speider. Vi skulle prøve å følge hans små fotspor fra Vikersund til Drammen.
Når vi kom ut av bilen ble vi rammet litt av "vandre-anger" og prøvde å finne ut hvor vi var sluppet av og hvor vi befant oss på kartet. Vi så at vi hadde blitt satt ut litt for langt inn i skogen så første etappe ville bestå av å base oss igjennom skog og kratt for å finne stien som vi skulle følge. Vi satte en kompasskurs mot Urdvannet og begynte å brøyte oss igjennom skogen. Vi kom fort ut i et hogstfelt som gjorde turen litt mer strabasiøs. Det var ikke enkelt å balansere på tømmerstokker med tung sekk. Vi kom endelig til en vei vi trodde var stien forbi vannet, men det viste seg at jeg hadde lest feil på kartet så vi havnet et stykke mot nord. Jeg beklaget mine manglende kartferdigheter til reisefølget og så gikk vi tilbake til det stedet hvor Kone hadde sagt at vi skulle til høyre, mens jeg hardnakket sa at vi skulle til venstre.
Etter en korrekt venstresving så havnet vi ned på turstien ved Urdvannet, og etter at vi hadde funnet et egnet sted, stoppet vi og fikk i oss vår første matbit på turen. Jeg hadde pakket med Polarbrød, som jeg syntes veide litt for mye. Så note to self: Det holder med en halv pakke knekkebrød per pers på tur. Men det er slik man lærer; må oppleves før man gjør noe med det. Fra start til lunsj hadde vi gått i litt over en time og tilbakelagt litt over tre kilometer. Det var i veldig kupert terreng og mye vegetasjon som måtte forseres og med hyppig lesing av kart, så gjennomsnittshastigheten vår var på 2,4 kilometer i timen.
Etter vi var fornøyd med mat så la vi i vei videre. Vi hadde ingen fastsatte planer på hvor vi skulle hver dag, men siden vi skulle til Drammen på fire dager, og det var ca 3 mil i luftlinje, så tenkte vi at vi måtte få til en mil om dagen. Derfor hadde vi blinket ut Langevann. Ifølge følge kartet vårt heter det Langevann, men på Google heter det Langvann. Vi så at det var noe som het Langvannet også, men det lå et helt annet sted. Vannet vi hadde sett oss ut lå øst for Lauvåsen. Men vi orket ikke å sjekke om det voks jordbær, gutter eller minner der oppe. Ikke orket vi å tre de på et strå og vi hadde ikke med oss noe sukker å strø på de heller.
På veien til Langevann var det en gård eller seter som heter Sponevollen og der var det mye sau. Men det vi ble mest overrasket over var frittgående hester. De var store og brune og virket ganske interessert i oss. Kone og Sønn snakket med noen hester mens jeg hadde mest lyst til å komme meg vekk der ifra. Til min store forskrekkelse merket jeg at tre hester syntes jeg var kulest og fulgte etter meg. De var så nære at den ene prøvde å spise sekken min mens jeg stresset oppover. Jeg forklarte den nærmeste hesten at jeg ikke var gress og at jeg ikke kunne spises, men hesten var ikke helt sikker på at jeg snakket sant. Etter et stykke stressgange, og tanker om death by horse av meg, fant hesten ut at det kanskje var noe i det og gikk tilbake til Sponevollen.
Etter en del trasking kom vi frem, men der var det en del hytter, og de var i tillegg fulle av folk så vi gikk litt videre og fant en passende plass for tre hengekøyer i en trekant. Jeg satte opp stolen min og hengekøye uten tarp. Ifølge yr.no var det meldt nydelige forhold hele natten, så da var det bedre å se himmel enn duk. Jeg ga et lite oppfriskningskurs til turfølget på hvordan henge opp køye og så satte vi oss ned og koste oss med middag. Klokken var ca 17:00 og temperaturen hadde ligget på i underkant av 30°C hele dagen så vi var slappe i slipset. Jeg har en 10 liter Katadyn Basecamp som jeg fylte full så vi hadde rikelig med rent vann.
Mens vi slappet av og studerte kart fikk vi besøk av både sau og ku i store mengder. Det er mye frittgående dyr i Finnemarka-området. Kuene var hvite med bjeller på, og de var store og vi håpet at de ikke skulle komme på besøk i vår lille leir. Det vi hadde lagt merke til var at sauene ikke breket slik vi var vant med. Det virket som de ikke gjorde en innsats på å breke. Det hørtes ut som en mann som bare sa "bæ" i ny og ne. Ingen sjel eller innlevelse på noe som helst måte. Vi tenkte at dette var fordi det var for varmt og at de hadde blitt litt gale av sin egen bjellelyd.
Når kvelden kom så pusset vi tenner og gikk bokstavelig talt til køys. Vi hadde hengt på plass myggnetting, men det var lite mygg å se. Det kan være fordi vi fyrte opp et par myggspiraler sånn i tilfelle. Jeg synes og at lukten av myggspiral er veldig koselig og minner meg om turer sammen med mamma og pappa. Regner med at lille speider-Thor hadde sniffet litt myggmiddel på sin tur i dette området for 35 år siden.
Dag 2 - Camp Langevann
Posisjon: 59°53'52.5"N 10°05'25.0"E
"Bæ" sa en sau som sto der med sine 4 lam. "Bæ", helt uten innlevelse. Da sauen så at jeg tittet ut over køyekanten trasket den nordover med de fire lammene i en pyntelig rekke. Det var på tide med litt mat.
Jeg trillet meg ut av køya og fyrte opp primus for å koke vann til kaffe. Da det begynte å koke i kjelen dukket det opp et par andre hoder ut av køyer og kaffe ble servert på køyekanten. Vi var overrasket over at kroppen var i fin form, men Sønn klaget litt over skoene han hadde arvet etter meg. Han hadde faktisk vokst ut av de og fått større føtter enn meg, så vi fant ut at han skulle låne mine nye støvler, og jeg skulle gå tilbake til de gamle. De nye hadde jeg kjøpt i noen nummer større for å få plass til tykke sokker på vinterturer. De satt som et skudd på hans store bein. Jeg kjente da jeg tok de gamle skoene hvorfor jeg hadde kjøpt nye, men det fikk så være. Jeg ville heller at Skogfar skulle lide enn at Sønn skulle det.
Etter vi hadde nytt litt frokost kom det et stort følge med kuer. De var hvite og hadde bjeller på. Det virket som vi var et nytt syn for de for de hopet seg opp og glante veldig på oss. En mindre ku gikk litt nærmere oss og jeg kjente jeg ble litt nervøs. Jeg fortalte at kuer var de farligste dyrene i Norge da de har flest angrep på mennesker enn andre dyr, men vi tenkte at det var i melkeprosessen og vi ble enige om at vi ikke skulle melke de på noe som helst måte. Til slutt var det en større ku som fant ut at nok var nok og tok med seg bølingen opp på veien og trasket sørover. Siden vi skulle samme vei drøyde vi litt med å komme oss av gårde.
Etter at alle var fornøyd med mat, avstand til sørgående kuer og sekkene var pakket, så bar det i vei. Denne dagen hadde vi som mål å komme oss til Glitre. Dette er vannforsyningen til Drammen så vi visste at vi måtte passere Glitre med god margin for å finne et sted å overnatte. Denne dagen kom til å gi oss litt mer fremdrift da vi slapp å brøyte oss igjennom vegetasjon på jakt etter en sti. Vi fant fort ut at det var lenge siden disse stiene hadde hatt mye besøkende, for det var mye trær som hadde blåst over ende og de var gjengrodde av alt mulig rart av grønt. For å holde liv i Sønn ble han satt i teten for å passe på at vi ikke forlot blå-merket løype.
Vi fulgte stien og den tok oss forbi et tjern som heter Elgstjerna (ja, tjernet heter faktisk det). Med elg i tankene så la vi merke til at det var mye små klov-spor i den våte stien. Vi tenkte at det kanskje kunne være rådyr som trasket rundt der, men vi hverken så eller hørte noen. Det var veldig varmt og etter en times trasking satte vi oss ned for å drikke vann og slappe av litt.
Etter litt pause gikk vi videre og da kom vi opp på kjørbar vei som førte oss ned til Glitre. Her fikk vi et større tempo som var på hele 5 kilometer i timen. Det er stor forskjell på ulendt terreng og vei. Temperaturen lå på stabilt 26°C men siden vi så Glitre glitre i solen så var vi veldig fornøyd med at Glitre het Glitre. Flere steder ved Glitre var det fantastiske campingplasser, men på hver fantastiske campingplass var det et like fantastisk skilt som fortalte at man ikke skulle campe ved Glitre siden det var drikkevannskilde. Skikkelige luremus-campingplasser, med andre ord.
Vi hastet videre for å ikke bli fristet og kom til et hogstfelt sør for Glitre. Der var vi i villrede for hvor stien skulle være. Oppe ved et hus sto det en mann som hadde sett oss komme. Jeg så at han speidet mot oss igjennom et kamera med telelinse, så han hadde nok kunne telle antall hår i skjegget mitt. Jeg fristet lykken og gikk opp mot huset hvor han var. Han satte seg i en kassebil og kom ryggende ned mot meg, og jeg tenkte at nå skulle jeg få turens første skjennepreken. Han stoppet opp når han kom ned til meg og jeg følte meg som han fyren som trenger overnatting hos de syv fedrene i huset. Jeg hilste høflig og lurte på hvor stien gikk, og jeg fikk masse hjelp. Vi studerte kartet nøye sammen og jeg pekte ut hvor vi var på vei og han ga meg en rute han selv hadde benyttet. Jeg hadde en annen rute jeg ville gå, men den var veldig bratt, sa han. Hans rute gikk i en stor sløyfe, men endte opp akkurat på samme sted som jeg hadde tenkt meg, så jeg takket for tipsene og fikk signalisert til Sønn og Kone hvor stien gikk.
Da vi kom frem til stien satte vi oss ned for litt hvile og vann, med tilhørende studering av kartet. Jeg forklarte hva mannen hadde sagt og hvor jeg mente vi skulle gå, og de var enige om at litt bratt skulle vi tåle. Sløyfen som mannen med telelinse hadde foreslått hadde gitt oss en ekstra time å gå den dagen, og det var ikke det vi hadde sett for oss.
Så bar turen videre og vi fant ut at jo, det var en bratt tur vi hadde begitt oss ut på. Stien krysset en skogsvei og så bar det rett oppover. En skikkelig klatretur på blå løype. Vi kjørte på og fant ut at kondisen vår ikke var helt på bærtur lengre. Vi satte oss ned da vi kom til toppen. Der var det masse blåbær så vi var kanskje på bærtur?
Etter en stund kom vi til et vann som heter Lelangen. Vi begynte å bli fornøyd med dagens innsats så vi lette etter et sted å slå leir for natten. Vi snakket med en hyggelig mann på Lelangsplassen som forklarte at her kunne det være vanskelig å finne noe sted å slå leir da det var mye sau i området. Vi var ikke helt sikre på hva han mente med det, men vi tenkte at vi skulle la han være og gikk et stykke videre bortover Lelangen. Det var ikke mye muligheter for køyer her da stien dreide vekk fra Lelangen. Jeg maste meg inn i skauen hvor myggen holdt gilde og sa at hit, men ikke lenger. Mitt valg av overnattingsplass falt ikke helt i god jord blant følget, så det ble bestemt at vi skulle friste lykken lenger bort. Kanskje vi skulle prøve å komme oss helt til Garsjø før vi la oss? Etter litt drikke var jeg enig og vi krøp ut av myggens høyborg og gikk videre langs Lelangen.
Lykken var stor da Sønn la merke til en odde i Lelangen som lyste mot han. Vi brøt av stien og satte kurs for odden. Der var det en skikkelig leirplass med bålmuligheter og vann. Her fant vi også noen trådløse ørepropper som noen hadde glemt igjen. Vi var superfornøyde så Skogfar og Sønn kastet klærne og hoppet ut i vannet for en avsaltning. To dager med svette måtte av. Skoene som jeg hadde tvunget føttene inn i hadde også satt sine spor med gnagsår og noe som kjentes ut som brudd i den ene lilletåa. Skogfar kan jo ikke klage for slikt, men det var godt å få dyppet kroppen i kaldt vann. Deretter ble primus fyrt opp og middag inntatt. Bål ble det ikke, vi var kun på gjennomreise og veden som lå klar fikk være der den var.
Dag 3 - Camp Lelangen
Posisjon: 59°50'18.1"N 10°06'06.4"E
Dag tre våknet vi opp til solskinn igjen. Noen i turfølget hadde hørt mye kyr som hadde vandret forbi oss på stien, men ellers hadde natten vært rolig og fin. Jeg hadde sovet litt dårlig denne natten, men det var mest fordi jeg hadde hengt køya litt for skeivt.
Etter frokost og kaffe var inntatt pakket vi sakene våre. Kone og Sønn var blitt enda flinkere enn dagen før med å pakke ned utstyret sitt. Jeg ble veldig imponert over de.
Etter ca to timer hadde vi kommet frem til Løken Dam. Det var en veldig fin liten dam med ender og noen krakker. Vi satt oss ned og spiste lunch før vi stablet oss på beina igjen og trasket videre. Målet for dagen var å komme oss til Goliaten men da hadde vi noen valg som vi måtte ta. Enten en litt bratt vei, som kanskje var kortere, eller en omvei som da var lengre. Vi valgte den korte men bratte løsningen. Før vi kom veldig langt traff vi på to damer og en mann som var ute å spaserte som kommenterte at det så koselig ut at vi var ute med sekk på tur. Vi slo av en liten prat med de, men jeg merket at jeg ikke var veldig vant med å snakke med andre enn familien på en stund, så jeg var kanskje ikke så imøtekommende som jeg skulle ønske, men jeg kan ikke ha vært altfor ille, for en av damene kommenterte at de hadde møtt oss i en post på Facebook i etterkant.
Den bratte stien som vi valgte tok oss opp mot Vakkertjern. Der oppe var ikke trærne så veldig høye og det var en del myrete områder. Vi så også en steinhule og andre slike ting. Det var som å gå på svaberg, og det er helleristninger i den høyden, så kanskje det har vært vann som har gått helt opp dit i steinalderen? Jeg sa i allefall det til de andre i turgjengen og vi syntes det var trivelig å tenke på. Etter en stund var det på tide å finne veien ned fra fjellet vi hadde gått opp på. Vi så etter hvert at det var en topptur den løypa vi hadde gått.
Vi gikk ned fra fjellet og kom til et tjern som heter Tverråsvannet. Der tok jeg feil og trodde vi hadde kommet til Goliaten, men etter at vi hadde kommet oss frem til hytta så jeg at dette var nok ikke rett. Vi lånte noen stubber der som vi tok en hvil på og studerte kartet for å se hvordan vi kunne komme oss til nabotjernet som da var Goliaten. Vi fant stien på kartet og måtte gå litt tilbake igjen for å finne den i naturen. Etter det var det en lang sløyfe rundt Tverråsvannet som førte oss til Goliaten. Vi hørte noen ungdommer som skrek høyt mens vi gikk der. Det hørtes ut som om de badet og syntes at vannet var i overkant kaldt.
Når vi kom frem til Goliatens nordlige punkt fant vi fort en fantastisk plass vi kunne henge våre tre køyer på og slappe av. Det var på tide å få tørket litt våte ben og jeg så da at det å bruke for små sko hadde tullet til føttene mine. Det føltes ut som om jeg hadde et brudd i den venstre lilletåa mi. Etter litt sjekking fant jeg ut at den bare var sliten av å ha det trangt.
Ved Camp Goliaten hilste vi på noen små andunger som kom opp på svaberget og spiste av hendene våre mens moren svømte rundt og var glad for at hun hadde fått barnepass. Sønn badet masse og plantet litt lyng i et hull han fant i svaberget. Spent på om plantene lever neste gang vi er i de traktene.
Det var mer trafikk av andre turgåere og syklister rundt dette området. Goliaten er rimelig lett tilgjengelig med brede stier helt ifra Landfalltjern, som har bilvei hele veien til Drammen.
Værmeldingen varslet om tordenvær den natten, så vi satt opp tarp over køyene. Når vi hadde kommet oss i køyene så rykket Kone til. Knuten jeg knøt på mønesnora hennes på dag 1 hadde løsnet. Jeg tok et mentalt notat om dette og laget en bedre knute denne gangen. Mønesnora er veldig nødvendig å ha på plass hvis man bruker underquilt for å få rett stramhet på underquilten. Den skal ligge opptil selve køya, men ikke klemmes flat.
Dag 4 - Camp Goliaten
Posisjon: 59°57'58.2"N 10°07'00.3"E
Dag 4 våknet vi friske og utvilte. Vi var kanskje litt vemodige at det var siste dag, men Skogfar og Kone fant frem et bursdagskort og sang bursdagssangen for Sønn som ble 14 år med påfølgende flagging. Han ble tatt på senga (eller egentlig på køya) og smilte bredt.
Det regnet litt mens vi spiste frokost, men vi satt under tarpen min og holdt oss tørre og var klar for å gå hjemover. Dette var bare en transportetappe for meg da jeg har gått den turen mange ganger, men Kone og Sønn hadde ikke gjort det. Ulempen med å ha gått en tur mange ganger er at man blir litt slappere med å lese kart, og det førte til at vi kom litt på avveie på vei til Tverken. Tverken var ikke oppe denne dagen, så selv om jeg bommet på navigering fra Goliaten til Tverken gjorde det ikke så mye, så vi kom oss til Steinkjerringa i steden.
Steinkjerringa er en stor stein-varde som ligner litt på et menneske hvis du legger godviljen til. Det er tegnet inn øyner og munn, og hun står med armene til hver side som om du skal få en god klem. Vi tok oss litt å drikke og så gikk vi videre ned mot Landfalltjern. Speideren som gikk her for 35 år siden ble hentet av sin mor ved nevnte tjern, og jeg tenkte at det hadde vært en hyggelig avslutning på turen for oss også. Jeg hadde dagen før sendt de nødvendige SMS-er for å muliggjøre for det.
Turen var uten problemer bortsett fra at jeg ble litt surpomp og reagerte litt bryskt når jeg hadde navigert feil og tolket ansiktsutrykkene til de andre så negativt som jeg kunne. Heldigvis varte ikke surpomp-stemningen lenge og vi var gode venner når vi ventet på å bli hentet av samme mamma som hadde hentet speidergutten også kjent som Skogfar for 35 år siden.
Småtanker
Jeg liker Finnemarka fordi den er så variert med tropejungel, sumplandskap, fjelltopper og hav. Alt kan man oppleve på noen dagers, ja, kanskje bare noen timer gange. Og kanskje du treffer på kjerring av stein også om du er heldig.
Ha med kart uansett hvor kjent man tror man er når man skal gå langt. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle navigere kun etter gps, men er sjeleglad for at jeg fant et kart og tilfeldigvis tok det med meg.
Hva har jeg lært
Det er veldig, veldig viktig å ha gode sko når man skal gå på tur. Jeg synes det er lurt å gå en del i skoene før man drar på turen så man vet at de er gode på foten. Ved å bruke skoene før en tur lærer du hvor problemområdene er så det går an å forberede foten for slitasje med å plastre områdene med et eller annet gnagsårplaster. Siden jeg ofret meg selv for sønnen min så mistet jeg en negl på en tå.
Jeg sporet turen med GPS og gikk tom for strøm før jeg fikk fullført hele turen. Det var surt for min del, så jeg må ta med meg en batteripakke så jeg kan få ladet de elektroniske duppedittene på turen. Da må du huske på å få med ladeledninger til alle sammen også. Sjekk hva slags ladeledning de forskjellige trenger siden det uheldigvis ikke er noe standard enda.
Jeg lærte også at jeg går mye saktere i kupert og skogkledd terreng, jeg trodde jeg kunne gå 4 kilometer i timen, men det var nærmere 2,5.
